abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Når noen ikke helt forstår konseptet...

kulturOpprettet av Anne Holt ma., mars 14, 2011 10:21:38

Man skal virkelig være uhyre forsiktig med å dømme noe menneske på grunnlag av hva de viser frem for offentligheten. For så vidt skal man være uhyre forsiktig med å dømme andre mennesker i det hele tatt, men særlig på grunnlag av deres offentlige jeg. Selv om grensene mellom det offentlige og det private viskes ut i fortvilende grad for hver dag som går, er det fortsatt forskjell på det som er et helt menneske og det som kommer frem i et TV-program, en avis eller for den slags skyld på en facebook-side (med mulig forbehold for det siste, facebook får jeg panikk av hver gang min bedre halvdel viser meg noe der, og min kunnskapsvegring mht akkurat det fenomenet er påtakelig).

Det kan således godt tenkes at Torgrim Eggen er en høflig mann. Det kan tenkes at han er både snill, generøs og vennlig. Det kan utmerket godt være slik at Torgrim Eggen er verdens hyggeligste gjest, en snill og omtenksom middagsvert og en leken fyr som ikke tar uhøytidelig konkurranse på samme måten som femåringer en omgang Ludo (for dem som ikke har spilt Ludo med femåringer - fortsett med det).

Alt dette kan godt være sant. Men det så sannelig ikke slik ut etter forrige ukes omgang med TV-Norges Firestjerners middag.

Firestjerners middag er et småartig konsept. Fire personer møtes hos hverandre etter tur, og skal lage en treretter med et kulturelt innslag attåt. Deltakerne skal så gi terningkast for maten, samt for kveldens stemning som helhet. For husets åtteåring har programmet blitt en höydare av en belønning som etter særlig prisverdig oppførsel inntas ferdig stelt, i pysjen, post-lekser-og-aftensmat og med svære øyne. Ungen er langt mer interessert i matlaging enn i kjendiser, og er spesielt glad i kokken Ole Martins korrigerende, små kommentarer til de mer eller mindre glade amatører.

Men altså: forrige uke. TV-Norge hadde maktet å toppe laget (ellers kan det for så vidt dukke opp deltakere jeg knapt har hørt om, men samma det!) . Anne B. Ragde, Unni Lindell og Per Christian Ellefsen hadde sagt ja til å være med i ett og samme program, hvilket gjør omgangen til den klart tyngste mht til kjendisfaktor hittil. Fjerdemann var forfatteren Torgrim Eggen.

Ragde, Lindell og Ellefsen gjorde som de fleste. De underbygget sitt offentlige jeg både i adferd, interaksjon og ved grytene. Lindell vimset rundt og koketterte med sine manglende ferdigheter på kjøkkenet, jukset og løy seg glatt bort fra at kikertpureen egentlig kom fra Fjordland, og oppførte seg ellers høflig mot alle. Ragde var raus og røykende, drikkende og blid. Ellefsen så for meg ut til å være en meget habil kokk, noe som for så vidt stemmer med hans CV, uten at han på noen måte gjorde et nummer av det. Han var beskjeden og dannet og kunne by på ukas flotteste kulturinnslag.

So far, so very good. Åtteåringen, som for en gangs skyld kjente en av deltakerne, fikk luksusen av å se hvert eneste program. Det skulle hun aldri fått lov til.

Torgrim Eggen i konkurransemodus bør barn definitivt skånes for. Det ble umiddelbart klart at han som eneste deltaker virkelig ville vinne. Vinne! Torgrim Eggen, som så vidt vites i hovedsak lever av matkultur - som skribent, som restaurantkritiker og dessuten som opplest og vedtatt gourmand og gourmet - så det åpenbart som sin hovedoppgave den uka å slå Unni Lindell, Anne B. Ragde og Per Christian Ellefsen i matlaging! Det er som om Maria Arredondo (for øvrig deltaker et par uker tidligere) skulle ha konkurrert med de ovennevnte i sang og satt livet inn på å gruse dem. Det er - i all beskjedenhet - som om jeg skulle stilt opp mot Unni Lindell i en konkurranse om hvem som er feitest og tatt det så alvorlig at jeg storåt hele uka.

Temmelig unødvendig, altså. Og hadde det nå bare vært slik at Eggen lagde maten sin, beviste sin suverenitet og gikk av med en velfortjent seier, ville alt vært greit. I stedet fikk vi se de mest surmagede kommentarer fra hans side, til maten, til vinen, til det meste, ledsaget av himlende øyne og megetsigende hånflir over de andres forsøk uti kokekunsten, selvsagt etterfulgt av elendige terningkast. Allerede i første program begynte husets åtteåring å rynke på nesen. Vi voksne med.

Det verste var likevel den rene uhøfligheten. Den gjennomførte uhøfligheten. Et par eksempler: Da Eggen ble spurt om hvordan han trodde Ellefsens hjem ville fortone seg, flirte han og lirte av seg: Tror nok ikke det er så mange nakne damer på veggene der, akkurat… I hjemmet Ellefsen deler med sin kvinne var det faktisk mange nakne damer på veggene, fin kunst etter det jeg kunne oppfatte, men poenget ligger selvsagt ikke der. Selv åtteåringen forsto nemlig poenget.

Og verre skulle det bli. Ikke bare én gang, men to ganger måtte Torgrim Eggen gjøre det fnisende, halvt hviskende klart at han fant det ellefsenske hjemmet småborgerlig og ”stuffy”. Stygt, rett og slett.

Både der jeg kommer fra og der jeg nå er regnes det som uhørt å kritisere et hjem der man er invitert som gjest. Selv når det inngår i en uhøytidelig konkurranse på TV. Særlig når det inngår i en uhøytidelig konkurranse på TV. Særlig da.

Men han vant, Torgrim Eggen. Konkurransen, altså.

Bare den.

  • Kommentarer(14)//www.anneholt.org/#post7