abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Fanfare! Årets verste bokanmeldelse allerede i februar!

kulturOpprettet av Anne Holt ti., februar 22, 2011 14:10:53

Det er sjelden jeg reagerer på bokanmeldelser. Som regel innbyr de til skuldertrekk, enten de er dårlig skrevet, godt skrevet, om de inneholder slakt, panegyrikk eller noe midt i mellom. Dagsavisanmeldelser er som regel uinteressante, som regel fordi de skrives under håpløse forutsetninger. Det er derfor svært mange år siden jeg engang gadd å diskutere anmeldere og anmeldelser i festlig lag.

Ingen regel uten unntak, dog, og denne

http://www.dagbladet.no/2011/02/22/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/15522627/

er det faktisk verdt å spandere tretti sekunder på.

Silje Stavrum Norevik er en av Dagbladets nye anmeldere. I denne anmeldelsen av Ketil Bjørnstads siste bok ”De udødelige” er hun rent ut sagt fascinerende dårlig. Et slapt handlingsreferat avløses av noen intetsigende litteraturvitenskapelige floskler lesset oppå hverandre for å få plass, før den lille snutten avsluttes med et par hjelpeløse forsøk på å fornærme forfatteren av den anmeldte bok.

Først slår artikkelforfatteren fast at Ketil Bjørnstad vet mindre om romanskriving enn en gjennomsnittlig tiendeklassing. Oi. Den svei nok skikkelig, gitt.

Dernest deler artikkelforfatteren sine tanker med oss: Hun finner det ”rart” at Bjørnstad ”omfavnes så klamt i Europa”, når han ikke ”makter å servere tankegods en tankeroman verdig”.

Jeg går ut fra at hun sikter til at Ketil Bjørnstad jevnt over mottar strålende kritikker i så vel tunge, etablerte tidsskrifter som i dagsaviser i store deler av Europa. Han er også prisbelønt i flere europeiske land. Dette synes Silje Stavrum Norevik er ”rart”. Det må hun selvsagt få lov til å synes, selv om en slik betraktning bare ville ha et minstemål av relevans dersom den ble nevnt i en omtale av en av de bøker Bjørnstad har mottatt europeisk ros for. Det gjelder ikke ”De udødelige”, den kom akkurat ut på originalspråket.

Ved en slik blanding av kortene blottlegger Silje Stavrum Norevik en anmelders største og mest alvorlige svakhet: Fordommer. Hun forteller oss bramfritt at hun ikke har likt Bjørnstads tidligere bøker, hun gjør det overtydelig at hun ikke liker denne heller, og det kan virke som om hun rett og slett ikke liker Ketil Bjørnstad og hele hans vesen. All denne mislikingen gjør at det baller seg helt sammen for den unge anmelder, og hun klarer ikke engang å luke ut ordet ”klamt” før hun sender anmeldelsen til desken.

”Klamt” i overført betydning er et ord for det ekle, det lett frastøtende.

Silje Stavrum Norevik mener altså at den europeiske omfavnelsen av mange av Bjørnstads tidligere romaner er ekkel eller lett frastøtende, eller kanskje begge deler.

For meg er det komplett ubegripelig at det skal kunne karakteriseres som ekkelt eller lett frastøtende å bli rost og priset av utenlandske kritikere, but hey, that’s me. Silje Stavrum Norevik har selvsagt rett til å tenke slik.

Da burde hun imidlertid ikke ha takket ja til å anmelde denne boken. Hun har tatt stilling til Ketil Bjørnstads forfatterskap allerede før hun åpnet ”De udødelige”, og makter ikke engang å skjule det.

Så mange nybegynnerfeil i en så kort tekst!

For å parafrasere anmelderens eget utsagn: Hovedproblemet med denne anmeldelsen er at den ikke er en anmeldelse. Den er en ... hva skal jeg si... småekkel og litt frastøtende blottleggelse av anmelderens eget følelsesliv.

Klam, var forresten ordet jeg lette etter.

  • Kommentarer(9)//www.anneholt.org/#post5