abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Om søskenbarnekteskap

politikkOpprettet av Anne Holt ti., februar 08, 2011 10:41:08

I morgen legger Arbeiderpartiets integreringsutvalg frem sitt forslag til ny integreringspolitikk. Lekkasjene fra utvalgets konklusjoner har vært mange og interessante. Det blir stadig mer åpenbart at den påfallende tøffe tonen statsministeren valgte å legge seg til under Maria Amelie-saken var et frampeik mot hardere tider for fremmede i Norge.

Noen av forslagene som er lekket ut virker interessante. Noen virker bare plumpe. I alle fall ett av dem er direkte rasistisk.

FrP har lenge frontet kravet om forbud mot søskenbarnekteskap. Når partiets representanter i disse dager åpner ethvert intervju med å ønske Arbeiderpartiet ”velkommen etter”, er det med god grunn. De siste årene har AP ikke bare tutlet i FrPs fotspor når det gjelder innvandringspolitikk, de har plukket opp dritten etter dem og gjort den til sin egen.

Søskenbarnekteskap virker fremmed på meg, selv om jeg faktisk kjenner etniske nordmenn som har inngått slike. Det er helt åpenbart tungtveiende grunner for ikke å skape barn med nær beslektede. Faren for funksjonshemminger, til dels av alvorlig karakter, øker radikalt.

Akkurat som i en del andre ekteskap. Ektepar der den ene ektefellen har Huntingtons syndrom, løper en kjemperisiko for at barna også skal få det. Bærer moren på genet for hemofili, blødersykdom, vil hennes avkom så vidt jeg har forstått det ha mange ganger så stor risiko for å bli bløder som et barn av søskenbarn vil ha for å bli født med defekter. Listen over sterkt arvelige og til dels svært alvorlige sykdommer er lang. Med økt kunnskap og økte muligheter til genetisk kartlegging vil svært mange i årene som kommer måtte innse at de ved reproduksjon risikerer å skape et barn med medfødte lidelser. Mange av disse menneskene vil velge ikke å få barn. Noen vil velge å få barn på tross av den lidelse de vil kunne påføre dem, ofte ut fra tanken om at livet er en gave uansett og at i livet finnes det verken angrefrist, bytterett eller garantier. I festtaler hylles dette standpunktet gjerne. Det motsatte utgangspunkt, ikke minst representert ved homofile menn som gjennom å skape barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor faktisk får muligheten til å foreta en slags screening av de gener deres fremtidige barn skal være utstyrt med, blir jevnt over utsatt for avskykommentarer i det offentlige rom. Man skal ta den ungen man får, er credoet.

Personlig vet jeg hvilket valg jeg hadde tatt dersom jeg var i en situasjon som det jeg har beskrevet. Det er godt mulig at mitt syn er farget av at jeg har opplevd lykken ved å adoptere. At jeg personlig ville valgt noe annet betyr likevel selvsagt ikke at jeg på noen måte kan fordømme dem som velger å få barn til tross for den risiko de løper. Alle har vi våre forskjellige liv, vår forskjellige overbevisning, divergerende erfaringer og behov. Valget om å reprodusere eller ikke er et av de mest personlige, og definitivt ett av de viktigste, valg vi som menneske kan treffe. Historien har vist oss hvor hakkende galt det går hvis vi gjør det til et statlig anliggende.

At et forbud mot søskenbarnekteskap også vil ha begrenset, om noen, effekt, at det ville være rimelig enkelt å gå rundt, at det ville føre til løgn og bedrag i forholde lege-pasient etc.etc., lar jeg ligge her. Dette er det nok av ekspertise som opplyser oss om i disse dager.

Mer og mer tyder på at enkelte familier er langt mer disponert for å få kreft enn andre. Jeg tror verken AP eller FrP i sine villeste fantasier ville forby dem å få barn. Når man nå forsøker å begrunne et forbud mot søskenbarnekteskap med de mulige medisinske skadevirkningene for avkommet, blir dette derfor ren, skjær innvandringspolitikk. Forbudet vil ha som eneste formål å dempe eller hindre den innvandringen som skjer ved at norske statsborgere henter hjem sine kusiner og fettere fra Somalia, Pakistan og noen få andre land med det felles kjennetegn at de fleste er muslimer og i varierende grad mørkere enn oss.

Rasisme, heter det. Selv i 2011, når ordet ikke lenger er lov å bruke.

  • Kommentarer(3)//www.anneholt.org/#post4