abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Om sinnslidelser, Kathrine Aspaas og datalagringsdirektivet, og bitte litt om Mor Nille

politikkOpprettet av Anne Holt sø., april 10, 2011 13:54:42

La det være sagt med én gang: Depresjoner skal man ha respekt for. At kronisk deprimerte kan ha vanskeligheter med både seg selv og omverdenen, er åpenbart. Noen har nytte av medikamenter mot sin lidelse. Og bra er det.

Hva Kathrine Aspaas’ sykdom og medisinering har med datalagringsdirektivet å gjøre, er imidlertid komplett ubegripelig. Særlig etter å ha lest Kathrine Aspaas’ artikkel om de nevnte tre saker i Aftenposten i dag. Se denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/aspaas/article4088770.ece

Etter tre gangers gjennomlesning kan jeg ikke skjønne annet enn at Aspaas’ argument kan oppsummeres omtrent slik: ”Mange mennesker lider under samfunnets tabuforestillinger. Det er bedre for alle å være åpen om sine tabubelagte lidelser eller tilstander. Åpenhet er skammens og selvforaktens aller verste fiende, og siden datalagringsdirektivet betyr mer åpenhet, er datalagringsdirektivet en fantastisk ting.”

Logikken minner om Erasmus Montanus' bevisførsel omkring Mor Nilles tilhørighet til mineralriket. Artikkelen er skrevet i en patosfylt prosa som er sjelden vare i Norge, og når ganske tidlig et av mange høydepunkt i så måte når hun kobler en mulig implementering av datalagringsdirektivet med flottenfeieriet : ”(Vi skal) bli frie mennesker!”

Nesten hver eneste setning i artikkelen gir grunnlag for en hel harang med motargumenter. Siden jeg stiller meg ganske hoderystende til at Aftenposten faktisk valgte å sette denne artikkelen på trykk, skal jeg nøye meg med det helt opplagte:

Datalagringsdirektivet handler ikke om åpenhet. Ikke i det hele tatt. Datalagringsdirektivet handler om en forflytning av eiendomsrett. Staten tar noe fra Aspaas og meg og alle andre som vi til nå har eid selv. Ved en senere implementering av det nå vedtatte direktivet vil jeg ha mistet min selvsagte (og allerede nå av andre lands domstoler erkjente) eiendomsrett til mitt eget privatliv. Dette er et prinsipielt spørsmål av så gigantisk karakter at jeg tillater meg å smile av Aspaas oppgitte kilde for sin nyvunne frelse når det gjelder direktivets legende og helende virkning på det meste: En liten faktaboks i Aftenposten (sic!).

At Kathrine Aspaas - i likhet med forbausende mange kvinner nå for tiden - føler behov for å bekjenne om sin sykdom i avisen, får være hennes sak. Noen mener slikt kan hjelpe andre i samme situasjon. Ikke vet jeg. Men at det gis spalteplass over to sider i en avis som Aftenposten til en hallelujah-hylling av datalagringsdirektivet som universalvåpen mot alt som er vondt og vanskelig her i verden, fra mafia og terror til uberettiget skyld- og skamfølelse, er faktisk svært forbausende. Det har jeg ikke engang hørt de varmeste tilhengerne av direktivet gjøre.

Datalagringsdirektivet handler verken om å gjøre homofile modigere , utviklingshemmede lykkeligere eller deprimerte gladere og med fornyet evne til å lukte våren. Beklageligvis, for så vidt. Hadde EU, en organisasjon jeg for øvrig mener Norge burde vært medlem av for lengst, hostet opp et slikt direktiv, ville jeg klappet i hendene nesten like begeistret som det Kathrine Aspaas allerede gjør.

Nå virker applausen bare fryktelig, fryktelig rar...

  • Kommentarer(19)//www.anneholt.org/#post13