abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Fanfare! Årets verste bokanmeldelse allerede i februar!

kulturOpprettet av Anne Holt ti., februar 22, 2011 14:10:53

Det er sjelden jeg reagerer på bokanmeldelser. Som regel innbyr de til skuldertrekk, enten de er dårlig skrevet, godt skrevet, om de inneholder slakt, panegyrikk eller noe midt i mellom. Dagsavisanmeldelser er som regel uinteressante, som regel fordi de skrives under håpløse forutsetninger. Det er derfor svært mange år siden jeg engang gadd å diskutere anmeldere og anmeldelser i festlig lag.

Ingen regel uten unntak, dog, og denne

http://www.dagbladet.no/2011/02/22/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/15522627/

er det faktisk verdt å spandere tretti sekunder på.

Silje Stavrum Norevik er en av Dagbladets nye anmeldere. I denne anmeldelsen av Ketil Bjørnstads siste bok ”De udødelige” er hun rent ut sagt fascinerende dårlig. Et slapt handlingsreferat avløses av noen intetsigende litteraturvitenskapelige floskler lesset oppå hverandre for å få plass, før den lille snutten avsluttes med et par hjelpeløse forsøk på å fornærme forfatteren av den anmeldte bok.

Først slår artikkelforfatteren fast at Ketil Bjørnstad vet mindre om romanskriving enn en gjennomsnittlig tiendeklassing. Oi. Den svei nok skikkelig, gitt.

Dernest deler artikkelforfatteren sine tanker med oss: Hun finner det ”rart” at Bjørnstad ”omfavnes så klamt i Europa”, når han ikke ”makter å servere tankegods en tankeroman verdig”.

Jeg går ut fra at hun sikter til at Ketil Bjørnstad jevnt over mottar strålende kritikker i så vel tunge, etablerte tidsskrifter som i dagsaviser i store deler av Europa. Han er også prisbelønt i flere europeiske land. Dette synes Silje Stavrum Norevik er ”rart”. Det må hun selvsagt få lov til å synes, selv om en slik betraktning bare ville ha et minstemål av relevans dersom den ble nevnt i en omtale av en av de bøker Bjørnstad har mottatt europeisk ros for. Det gjelder ikke ”De udødelige”, den kom akkurat ut på originalspråket.

Ved en slik blanding av kortene blottlegger Silje Stavrum Norevik en anmelders største og mest alvorlige svakhet: Fordommer. Hun forteller oss bramfritt at hun ikke har likt Bjørnstads tidligere bøker, hun gjør det overtydelig at hun ikke liker denne heller, og det kan virke som om hun rett og slett ikke liker Ketil Bjørnstad og hele hans vesen. All denne mislikingen gjør at det baller seg helt sammen for den unge anmelder, og hun klarer ikke engang å luke ut ordet ”klamt” før hun sender anmeldelsen til desken.

”Klamt” i overført betydning er et ord for det ekle, det lett frastøtende.

Silje Stavrum Norevik mener altså at den europeiske omfavnelsen av mange av Bjørnstads tidligere romaner er ekkel eller lett frastøtende, eller kanskje begge deler.

For meg er det komplett ubegripelig at det skal kunne karakteriseres som ekkelt eller lett frastøtende å bli rost og priset av utenlandske kritikere, but hey, that’s me. Silje Stavrum Norevik har selvsagt rett til å tenke slik.

Da burde hun imidlertid ikke ha takket ja til å anmelde denne boken. Hun har tatt stilling til Ketil Bjørnstads forfatterskap allerede før hun åpnet ”De udødelige”, og makter ikke engang å skjule det.

Så mange nybegynnerfeil i en så kort tekst!

For å parafrasere anmelderens eget utsagn: Hovedproblemet med denne anmeldelsen er at den ikke er en anmeldelse. Den er en ... hva skal jeg si... småekkel og litt frastøtende blottleggelse av anmelderens eget følelsesliv.

Klam, var forresten ordet jeg lette etter.

  • Kommentarer(9)//www.anneholt.org/#post5

Om søskenbarnekteskap

politikkOpprettet av Anne Holt ti., februar 08, 2011 10:41:08

I morgen legger Arbeiderpartiets integreringsutvalg frem sitt forslag til ny integreringspolitikk. Lekkasjene fra utvalgets konklusjoner har vært mange og interessante. Det blir stadig mer åpenbart at den påfallende tøffe tonen statsministeren valgte å legge seg til under Maria Amelie-saken var et frampeik mot hardere tider for fremmede i Norge.

Noen av forslagene som er lekket ut virker interessante. Noen virker bare plumpe. I alle fall ett av dem er direkte rasistisk.

FrP har lenge frontet kravet om forbud mot søskenbarnekteskap. Når partiets representanter i disse dager åpner ethvert intervju med å ønske Arbeiderpartiet ”velkommen etter”, er det med god grunn. De siste årene har AP ikke bare tutlet i FrPs fotspor når det gjelder innvandringspolitikk, de har plukket opp dritten etter dem og gjort den til sin egen.

Søskenbarnekteskap virker fremmed på meg, selv om jeg faktisk kjenner etniske nordmenn som har inngått slike. Det er helt åpenbart tungtveiende grunner for ikke å skape barn med nær beslektede. Faren for funksjonshemminger, til dels av alvorlig karakter, øker radikalt.

Akkurat som i en del andre ekteskap. Ektepar der den ene ektefellen har Huntingtons syndrom, løper en kjemperisiko for at barna også skal få det. Bærer moren på genet for hemofili, blødersykdom, vil hennes avkom så vidt jeg har forstått det ha mange ganger så stor risiko for å bli bløder som et barn av søskenbarn vil ha for å bli født med defekter. Listen over sterkt arvelige og til dels svært alvorlige sykdommer er lang. Med økt kunnskap og økte muligheter til genetisk kartlegging vil svært mange i årene som kommer måtte innse at de ved reproduksjon risikerer å skape et barn med medfødte lidelser. Mange av disse menneskene vil velge ikke å få barn. Noen vil velge å få barn på tross av den lidelse de vil kunne påføre dem, ofte ut fra tanken om at livet er en gave uansett og at i livet finnes det verken angrefrist, bytterett eller garantier. I festtaler hylles dette standpunktet gjerne. Det motsatte utgangspunkt, ikke minst representert ved homofile menn som gjennom å skape barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor faktisk får muligheten til å foreta en slags screening av de gener deres fremtidige barn skal være utstyrt med, blir jevnt over utsatt for avskykommentarer i det offentlige rom. Man skal ta den ungen man får, er credoet.

Personlig vet jeg hvilket valg jeg hadde tatt dersom jeg var i en situasjon som det jeg har beskrevet. Det er godt mulig at mitt syn er farget av at jeg har opplevd lykken ved å adoptere. At jeg personlig ville valgt noe annet betyr likevel selvsagt ikke at jeg på noen måte kan fordømme dem som velger å få barn til tross for den risiko de løper. Alle har vi våre forskjellige liv, vår forskjellige overbevisning, divergerende erfaringer og behov. Valget om å reprodusere eller ikke er et av de mest personlige, og definitivt ett av de viktigste, valg vi som menneske kan treffe. Historien har vist oss hvor hakkende galt det går hvis vi gjør det til et statlig anliggende.

At et forbud mot søskenbarnekteskap også vil ha begrenset, om noen, effekt, at det ville være rimelig enkelt å gå rundt, at det ville føre til løgn og bedrag i forholde lege-pasient etc.etc., lar jeg ligge her. Dette er det nok av ekspertise som opplyser oss om i disse dager.

Mer og mer tyder på at enkelte familier er langt mer disponert for å få kreft enn andre. Jeg tror verken AP eller FrP i sine villeste fantasier ville forby dem å få barn. Når man nå forsøker å begrunne et forbud mot søskenbarnekteskap med de mulige medisinske skadevirkningene for avkommet, blir dette derfor ren, skjær innvandringspolitikk. Forbudet vil ha som eneste formål å dempe eller hindre den innvandringen som skjer ved at norske statsborgere henter hjem sine kusiner og fettere fra Somalia, Pakistan og noen få andre land med det felles kjennetegn at de fleste er muslimer og i varierende grad mørkere enn oss.

Rasisme, heter det. Selv i 2011, når ordet ikke lenger er lov å bruke.

  • Kommentarer(3)//www.anneholt.org/#post4

I skogen bor det dyr. Basta.

vær og vindOpprettet av Anne Holt ma., februar 07, 2011 13:26:29
I skogen er det dyr. Hunder er dyr. Hunder hører hjemme i skogen. På vinterstid også. Skiløping som ser ut som grusom skøyteløping med svært rare skøyter med sinte menn oppå kom lenge etter hundene. Både i skogen og alle andre steder.

Bare så det er sagt.

  • Kommentarer(4)//www.anneholt.org/#post3

Samlaget?

kulturOpprettet av Anne Holt to., februar 03, 2011 20:48:33

Tove Lie trakk seg i dag fra sjefsstillingen i Samlaget, bare et par år etter sin tiltreden. Årsakene er sikkert mange. En artikkel av Vidar Kvalshaug i Aftenposten forleden fortalte om misfornøyde forfattere (wow!) og en "brukerundersøkelse" fra 2010 som viste at misnøyen åpenbart var stor med det meste hos de fleste i nynorskforlaget. Frode Grytten bekreftet at han bryter sitt langvarige forhold med Samlaget, noe som må svi ettertrykkelig for de ansvarlige der.


Spesifikke interne forhold i andre forlag vet jeg fint lite om. Artikkelforfatteren hadde sikkert sine gode kilder, og dessuten åpenbar tilgang på interne dokumenter.


I dag var det derimot Jan H.Landro i Bergens Tidende som fyrte opp motorsaga. I et karakterdrap på Tove Lie farer han med sladder og rykter det er umulig å forholde seg til uten å vite hvem hjemmelsmennene er. Jeg lar derfor hele saken ligge, bortsett fra det punktet jeg mener jeg har ekstra grunn til å stusse over.


Jan H. Landro postulerer nemlig at Tove Lie ikke bare har mistet tillit internt, men også eksternt. Når han skal belegge en slik alvorlig påstand viser han til at hun inngår "merkelige allianser", "blant annet med Piratforlaget".


Hva i all verden er det merkelige ved at Samlaget samarbeider med Piratforlaget? Begge er mellomstore forlag i Norge. I likhet med andre små- og mellomstore uavhengige forlag står de overfor store utfordringer med hensyn til De Tre Stores (Aschehoug/Gyldendal/Cappelen-Damm) vertikale og horisontale eierskap i bransjen og i forhold til svære endringer i markedet, både teknisk, taktisk og finansielt. At det foregår formelle og uformelle samtaler mellom mange av disse forlagene betyr rett og slett at forleggerne gjør jobben sin.


Det er mulig Jan H. Landro har gode kunnskaper om Samlaget. Det er faktisk veldig sannsynlig at han har en kilde som har plapret villig vekk med ham, slik underordnede gjerne snakker stygt med pressen om sjefer de vil ha vekk når det kan gjøres i ly av kildevernet. Til og meg jeg vet hvem han er.


Om Piratforlaget vet Landro åpenbart langt mindre.


Jeg skal opplyse ham:


Piratforlaget omsetter for sånn cirka 30 mill i året, og har med unntak av ett år gått med et lite overskudd siden starten for seks år siden. Overskuddet har aldri blitt hentet ut av eierne, men blir pløyet tilbake til selskapet for å sikre en trygg drift. Forlaget gir ut mellom ti og femten bøker "front list" (nyutgivelser, hovedsaklig i hard cover) hvert år. I tillegg kommer back list, lydbøker og ymse. Av disse blir en eller to bøker bestselgere. I aller beste fall! EN ELLER TO.


Forleggeren Tine Kjær (jada - min langt bedre halvdel) ble på insisterende vis invitert inn i Forleggerforeningen for flere år siden. Hun ble deretter varamedlem til styret i foreningen. Nå er hun fast representant der. Hun har rundt 15 års erfaring fra bransjen, er motstander av fripris (i motsetning til meg), gir litt bedre betingelser til forfattere enn andre forlag og bruker tid og penger og ork på "ikke-salgbare" titler fordi hun mener det er viktig å ta vare på floraen i norsk litteratur. Piratforlaget gir ut romaner, barnebøker og andre fortellinger. Både forleggeren og forlaget er med andre ord til forveksling lik ethvert annet forlag og enhver annen forlegger i Norge.


Hvor ligger det suspekte i dette, Jan H. Landro? At man som journalist viderebringer sladder uten journalistisk å se kritisk på - om ikke annet i hvert fall å stille spørsmål ved - sladderets innhold, blir stadig vanligere. Det blir ikke bedre av dét.


Men siden Tove Lie nå er ute av Samlaget tillater jeg meg å underholde med en historie fra et år tilbake som med all tydelighet viser at toneangivende krefter i hennes til i dag arbeidsplass med all tydelighet setter fordommer foran fakta. Som kjent lønner dette seg sjelden, på noen av livets arenaer. Verken pekuniært eller på annet vis.


Sammen med min bror Even ga jeg ut en thriller i 2010. Den heter FLIMMER, og er i hardback trykket i ca. 70 000 eksemplarer i Norge. Den blir i løpet av inneværende år utgitt i en hel rekke andre land. På vårparten kom jeg med et tilbud til Tove Lie, en kvinne jeg forøvrig har møtt én eneste gang. Ettersom både min bror og jeg er varme tilhengere av mangfold, er vi selvsagt også tilhengere av opprettholdelse og styrking av nynorsk som skriftspråk. Både i skole, i det offentlige liv og i det private. Vi ønsket derfor å tilby Samlaget gratis å parallellutgi FLIMMER på nynorsk. Royaltien skulle i sin helhet gis som stipend til en ung, lovende nynorskforfatter. Dersom man i beskjedne anslag solgte 3500 eksemplarer, ville dette gi ca 200 000 kroner til noen som helt sikkert ville se dette som en oppmuntring, for ikke å snakke om en mulighet til å ta noen måneders fri for å skrive på heltid. Samlaget skulle selv få bestemme hvem som ble tilgodesett.


Det varte og det rakk før jeg fikk en mildest talt ullen beskjed fra Tove Lie, som initialt hadde vært kjempebegeistret for ideen. I mellomtiden hadde Sylfest Lomheim entusiastisk tilbudt seg å oversette boken, også dette gratis. Beskjeden fra Samlaget var som sagt uhyre ullen, og jeg forsto den ikke helt, men ideen hadde visstnok ikke falt i god jord hos forlagets øvrige ansatte. Det jeg den gang trodde var ullenhet fra Tove Lies side, var åpenbart et utslag av lojalitet til egne ansatte. Piratforlaget og/eller undertegnede er ikke fine nok/stuerene nok/gode nok til å samarbeide med, mente hennes underordnede. Avslaget fra Samlaget kom idet jeg feiret å ha passert 6 millioner solgte bøker, og var til å leve med. Pussig var det, okke som, og sier meg noe om at fordommer ofte trives best hos dem man i utgangspunktet mente burde se seg tjent med åpenhet, raushet og inkluderingsvilje.


Jaja. Jeg ønsker i alle fall Samlaget alt godt fremover. Ivaretakelse av nynorsk som både tale- og skrivemål er etter min mening overordentlig viktig, både med en språklig og historisk begrunnelse. Det kan jeg skrive mer om en annen gang.


Lykke til til deg også, Tove Lie. Selv om du trenger det langt mindre enn Samlaget.



  • Kommentarer(1)//www.anneholt.org/#post2

Velkommen

personligOpprettet av Anne Holt ti., februar 01, 2011 13:55:46
Dersom du skulle dumpe innom denne bloggen, så skal du vite at den er helt ny. Velkommen skal du i alle fall være, selv om det er skrint med servering her akkurat nå. Dersom alle gode makter står meg bi vil det ikke vare så lenge før jeg er skikkelig i gang. Må bare cashe ut et par tapte veddemål først: Jeg skulle ALDRI ha min egen blogg. Jaja. Sånn er livet. Foranderlig.

  • Kommentarer(2)//www.anneholt.org/#post1
« Forrige