abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Ari Behn, en manipulerende trussel????

kulturOpprettet av Anne Holt ma., april 11, 2011 12:12:38

Litt forsinket etter en helg med hagearbeid og en grytidlig og mer grundig mandagsmorgengjennomlesing av de siste dagers aviser:

Er det gærent å kontakte folk også, nå?

Ari Behn får sitt både ofte og hardt og kan som regel takke seg selv. Eirik Lundesgaards kritikk mot ham i Dagbladet her:

http://www.kjendis.no/2011/04/08/kjendis/litteratur/ari_behn/debatt/erik_lundesgaard/16109828/

virker likevel helt absurd.

Så vidt jeg forstår har Ari Behn tillatt seg å ringe en person for å gi uttrykk for sitt sinne over et avisinnlegg i VG. Denne oppringningen er altså for Eirik Lundesgaard så oppsiktsvekkende at han lar seg intervjue av Dagbladet i sakens anledning. For Dagbladet er som kjent alt om Ari Behn hot stuff, og Eirik Lundesgaard får sine femten minutters berømmelse. Han utnytter den godt, blant annet ved å fortelle at han har ”mange års universitetsutdannelse” (motsatt Ari Behn, formoder jeg), og at han riktignok selv også ved enkelte anledninger har ringt opp andre etter avisinnlegg, men da ”vært saklig og presentert meg”.

Vel, det kan i alle fall ikke være tvil om at Ari Behn gjorde det klart hvem han var. Dessuten: Har vi rota oss så til de grader inn i web-verdenen at vi på ramme alvor mener at direkte kontakt mellom mennesker er en uting? Når i all verden ble det galt å ta kontakt med andre uten å bruke tastaturet? Er det ikke tvert imot helt redelig å ta konfrontasjoner direkte?

Eirik Lundesgaard mener seg videre truet og forsøkt manipulert av Ari Behn. Det er her jeg blir forvirret. En trussel er som kjent utformet som en slags algoritme: ”hvis/hvis ikke x, så y”, der x er en handling eller unnlatelse av handling på den truedes side, og der y er noe farlig for den som trusselen rettes mot. Med all respekt for min forfatterkollega der borte i Lommedalen: Hva i all verden truet han Eirik Lundesgaard med? Drap? Ødeleggelse av karriere og privatliv? Og enda vanskeligere å forestille seg: hva forsøkte Ari å manipulere Eirik til??? (Beklager all denne spørsmålstegnbruken, men jeg er oppriktig i villrede her) Manipulasjon betyr at man på en ikke-redelig måte får andre til å utføre/mene noe den manipulerte selv egentlig ikke ønsker. Eirik Lundesgaard iler imidlertid til med å slå fast at det var vanskelig å vite hva Ari Behn ville! Ja vel, nei.

Jeg hører blant dem som stiller meg oppriktig hoderystende til prinsessens englegreier og hestehviskerteorier. Jeg deler langt på vei de betraktninger som forfatter Torgrim Eggen gjorde gjeldende om alternativsfæren i VG forleden, og som Eirik Lundesgaard også synes å dele. Ettersom jeg ikke på noen måte kan se forskjellen på å tro at engelen Gabriel var postbud for Gud på den ene siden og at man fortsatt kan kommunisere med den samme Gabriels artsfrender på den andre, er det likevel grenser for hvor mye jeg lar meg hisse opp over overtro. Det ville blitt for mange å hisse seg opp over, rett og slett. Men dersom man så lar seg fylle av vrede over Märtha og Aris noe aparte livsanskuelser og gir offentlig uttrykk for dette i landets største løssalgsavis, blir det litt stusselig å klage over at objektet for forakten lar høre fra seg.

Forresten: ikke litt stusselig. Tvers igjennom patetisk blir mer dekkende.


  • Kommentarer(3)//www.anneholt.org/#post14

Gjettekonkurranse!

kulturOpprettet av Anne Holt ti., mars 29, 2011 06:07:49

Som tidligere meldt mener Anne B.Ragde og jeg å vite hvem Anonym er. Disse hintene bør hjelpe dere:

1. Vedkommende har godt over gjennomsnittet greie på presse, politikk og kulturliv gjennom et langt og variert liv i media. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at han på sin egen blogg og også i andre medier deltar aktivt i for eksempel den løpende bokbransjedebatten. Gjennom alle sine bøker under eget navn viser han en helt særegen evne til å konstruere historier, i positiv og til tider bokstavelig forstand, med andre ord snakker vi om en forfatter med stor evne til å holde i mange tråder samtidig og å bevege seg inn i det usannsynlige, av og til absurd usannsynlige, men spennende. Som Anonym gjør han også bruk av denne evnen, slik kritikere har påpekt.

2. Vedkommende er en mann, la oss tro Kagge på det!

3. I "Mordet på Anonym" bruker han interne, fjernsynsfaglige uttrykk, jeg kommer tilbake med detaljer om nødvendig (bruk av ord som "total" om en kameravinkel). Anonym har jobbet i fjernsyn.

4. Han er faktisk ikke slem. Hele Anonyms forfatterskap er preget av at han griper tak i personers offentlige jeg og karrikerer disse. Det er noe godmodig over satiren hans, akkurat som det er over hele ham. Mange av dem som tidligere har blitt tippet som Anonym ville vært langt krassere og ondere enn denne karen.

5. Han har ikke hemmelig telefonnummer. I Mordet på Anonym gjør han en blunder, han vet ikke at telefonnummeret til et hemmelig nummer synes dersom det sendes en SMS, men kommer opp som Blokkert eller Ukjent dersom man ringer.

6. Han er ikke selv med i bøkene sine (så vidt jeg husker, og i hvert fall ikke i Mordet på Anonym), til tross for at han nå er meget godt plassert i det bestselger/kjendissegmentet han beskriver. Han deltar i en rekke litterære arrangementer uten ennå å ha pådratt seg noen uvenner (så vidt vites), noe som kan være årsaken til at han ikke har vært i søkelyset som Anonym.

7. Han tjener nå godt med penger på sitt populære forfatterskap. I 2006, da han sluttet i sin day time job, hadde han imidlertid ennå ikke slått skikkelig igjennom. En bok utgitt i 2001 ( første egentlige bestselger) fikk senere stor oppmerksomhet på grunn av en helt annen og megapopulær bok av en annen forfatter, og ga omsider forfatterskapet vind i seilene. Akkurat dette året, i 2006, kom også Kongepudler, den første Anonym-boka, som ble en ganske overraskende suksess og må ha innbragt forfatteren rundt en halv million i royalty. Vår mann sluttet altså i jobben dette året.

Denne bør da være enkel!

  • Kommentarer(32)//www.anneholt.org/#post10

Nei vel, da. Bekjennelser fra Anonym (not)

kulturOpprettet av Anne Holt ma., mars 28, 2011 12:38:30


Som forfattere flest har jeg til enhver tid et eller annet prosjekt på gang. Som regel flere, forresten. Et av dem handler blant annet om journalistikken i det andre tiåret på 2000-tallet.

Det bedrives mye god journalistikk. Det finnes mange gode journalister, og noen svært gode. Goes without saying. Det er ikke dem prosjektet mitt handler om.

Jeg skal kanskje skrive om noe som tar utgangspunkt i den underlige journalisten som jeg egentlig aldri har møtt. Han eller hun, som regel en han, har jeg inntrykk av, har åpenbart grodd fast foran en PC. Å gro fast foran en PC har jeg for så vidt lite imot (det skulle tatt seg ut). Å gro fast foran en PC og bli stadig mindre kritisk til det som tyter ut av den, stiller jeg meg mer skeptisk til. Å gro fast foran en PC, ikke være kritisk, ha så dårlig tid at man knapt rekker å sjekke noe som helst før man sprer dritten videre, begynner å likne et journalistisk mareritt. Omtrent som Desken, vil jeg si. Selv om Desken ikke engang har et ordentlig navn, bare forferdelig mye makt, slik jeg har erfart den. Nok om det.

Natt til forrige fredag lå jeg med åtteåringen ved siden av meg i sengen og fikk ikke sove. Som tidligere meddelt er åtteåringens mamma i Himalaya og ser på høye fjell og soloppganger. Når åtteåringens mamma er hjemme og jeg ikke får sove, kan jeg stå opp og gjøre noe annet. Når åtteåringen sover i mammaens seng må jeg bli liggende for ikke å skremme henne hvis hun våkner og jeg er borte. Da ligger jeg i stedet i mørket og tenker. Noen, som for eksempel Cathrine Krøger, vil vel allerede her hånflire - til påstanden om at jeg faktisk tenker -, men vær med meg et lite stykke til.

Jeg tenkte både på Libya og Japan, på min far som hadde vært igjennom en vellykket operasjon, på en hest jeg hadde sett, på en episode fra barndommen som involverte forferdelig mye såpeskum på et kjøkken og på at det bare var halvannet døgn til et nytt kryssord fra Rolf Hansen. I det hele tatt: Jeg tenkte på litt av hvert.

Så kom irritasjonen langsomt krypende. Irritasjonen over nok en gang å ha blitt oppringt av en journalist med spørsmålet: ”Er det du som er Anonym?”

Irritasjon er intet godt sovemiddel, og jeg ga opp. Satte meg opp i sengen, stirret ut i mørket. Åtteåringen, mopsen og bouvieren sov tungt nok for fire rundt meg, og da det endelig begynte å bli lyst (det skjer tidlig nå, deilig tidlig!) krøp jeg ut av sengen og fant frem Mac’en.

Hva om jeg påstår at det virkelig er meg? skrev jeg på en blank side.

Et par timer senere hadde jeg tenkt litt mer. Jeg hadde funnet på et eksperiment. Det passet som hånd i hanske til mitt prosjekt om fastgrodde journalister som ikke engang leser det de fortere enn svint sender videre på verdensveven. Eksperimentet ville kunne gi meg unik innsikt til bruk i mitt prosjekt om hvordan internett med alle sine fantastiske muligheter også fordrer en kritisk sans vi synes å ha stadig mindre av, paradoksalt nok.

Så jeg gjorde det. Jeg skrev et innlegg (post, heter det vel kanskje) på nærværende blogg der jeg påtok meg ansvaret for bøkene utgitt under forfatterpsevodnymet Anonym. Jeg postet det ikke under kategorien ”Kultur”, der det diskutabelt kunne høre hjemme, men under ”Personlig”. Allerede i headingen (heter det det? Banneret, kanskje?) skriver jeg at alt som står i den posten må tas med en stor klype salt. Jeg er tross alt løgner av profesjon.

Jeg postet innlegget klokken 10.19.55. Temmelig nøyaktig klokken ti på halv elleve, altså.

Klokken 10.31 ringte Dagbladet. Ti over halv elleve.

Det var en mann. Samtalen tok 46 sekunder, og mannen ville selvsagt høre om jeg kunne bekrefte at jeg var Anonym. Jeg sa: ”Jeg vil verken bekrefte eller avkrefte, les bloggen.”

Så braket det løs.

Før jeg forteller om akkurat det, vil jeg bare komme med følgende hjertesukk: Er det rart at deler av journalistikken forfaller? Er det rart??? Avisene holder seg åpenbart med folk som ikke bruker mer enn tyve minutter på å oppdage et innlegg på en nystartet, gørrkjedelig blogg av en halvgammal, feit krimforfatter som ikke engang vet hvordan man laster ned bilder! Selvsagt gjør de bruk av et eller annet slags søkeredskap, men likevel! Nok om det.

I det følgende skal jeg ta for meg utviklingen fra da jeg tastet av den ivrige Dagbladet-journalisten. Jeg skal først kjapt vise hvordan historien spredte seg. Deretter skal jeg vise hvordan historien utviklet seg etter et skremmende forutsigbart mønster.

Mediene først:

I løpet av dagen fikk jeg 57 anrop fra norske redaksjoner (jeg tok ikke imot noen av dem, men de la igjen beskjeder) Noen av oppringningene var selvsagt repetisjoner, særlig fra Dagbladet. Jeg mottok 16 SMSer og 11 elektroniske brev.

Antallet er i seg selv ikke så oppsiktsvekkende. Dagbladet hadde jo allerede sekunder etter at de ringte meg (eller kanskje til og med tidligere?) ryddet den banebrytende og suverent oppsiktsvekkende historien om Drillos ”ukjente” sønn (de virket i grunnen svært godt kjent med hverandre, spør du meg, men det er en annen historie) fra toppen av db.no til fordel for et svært bilde av yours truly og en artikkel med den vante og dramatiske Dagbladet kommer med mer som haleheng. At andre redaksjoner ringer meg for å få bekreftet eller avkreftet historien, er derfor naturlig dersom man godtar premisset at Anonym i det hele tatt er interessant (noe som definitivt kan diskuteres).

Poenget er at alle syntes å ta historien for god fisk. I løpet av formiddagstimene ble jeg invitert til omtrent det som er av radio- og TV-stasjoner (kred til TV2, dere ga ikke lyd fra dere!) for å fortelle om mitt liv som Anonym. Bare et fåtall av beskjedene, SMSene og emailene inneholdt noe som kunne likne på et spørsmål om dette faktisk var sant. Selv NRK, gode gamle, troverdige NRK, kjørte saken høyt i mange omganger i bulletinnyhetene hver hele time.

Og selv etter at Erling Kagge og hans forlagsjef Anne Gaathaug på det mest kategoriske hadde avvist historien, fortsatte invitasjonene å strømme på. Først etter at redaksjonene tilsynelatende hadde begynt å kikke på alle leserkommentarene syntes de å bli noe mer kritiske. Blant de vanlige leserne var det nemlig noen som hadde gjort slik vi ble lært på skolen: les HELE teksten før du besvarer oppgaven. Kred til kollega Tom Egeland, som i Dagbladet lørdag viste samme innsikt.

I flere timer var jeg også oppgitt som forfatteren Anonym også på Wikipedia. Studenter, hører dere dette!

Så, og langt morsommere,

selve historiens dynamikk:

Først kom den falske nyheten. Så kom den kategoriske (og sanne) avvisningen fra Kagge. Denne ble fulgt opp av en artig pressemelding fra den egentlige Anonym. Deretter begynte skarpe hoder å lukte PR-stunt.

Akkurat da begynte jeg virkelig å le. Jeg iler til med å innrømme at hele greia på dette tidspunktet definitivt kunne se ut som et stunt. Jeg har ingen problemer med analysen til Kjell Terje Ringdal og andre PR-rådgivere; de uttalte seg i panegyriske ordelag om Erling Kagges fantastiske evner som PR-strateg. De kunne umulig vite at jeg ikke har snakket med Erling Kagge siden bokmessa i Frankfurt en gang rundt århundreskiftet. De kunne heller ikke vite at jeg bare har truffet Anne Gaathaug en eneste gang i mitt liv, under Oslo Bokfestival sist høst. De kunne i det hele tatt ikke ane noe om at de eneste som visste noe om min blogg før den ble postet var Mariann Aalmo Fredin og jeg. De hadde ingen forutsetninger for å forstå at jeg rett og slett var ute etter å teste en hypotese jeg har tenkt å skrive om.

Antakelsen slo til på alle punkt. Også når det gjaldt ”kultureliten”.

Vinduet-redaktør Audun Vinger var først ute. Til VG ytret han at min historie nok var sann. Anonyms bøker er nemlig så dårlige, slo han fast, og med så slapt satirisk nivå at det meget gjerne kunne være meg som hadde skrevet dem. Mellom linjene mente jeg å lese at det egentlig og strengt tatt bare var meg i hele Norge som kunne være i stand til å skrive så dårlige bøker. Det var nok også meningen.

Vår alles Cathrine Krøger (litt usikker på bruk av ordet ”kulturelite” her, men er i det rause hjørnet) tok helt motsatt innfallsvinkel. På Kulturnytt litt over klokken 16.00 (merk tidspunktet, saken har tikket og gått i nesten seks timer) brekte hun unipolart frem sitt sylskarpe budskap: ANNE HOLT kan UMULIG ha skrevet NOEN AV DISSE bøkene, hun er FOR UINTELLIGENT!!!!!!!!!!! (Beklager ROPINGEN og alle utropstegnene, men det er slik hun snakker).

Utover ettermiddagen roet det hele seg mer ned. Bra for meg, jeg hadde mye annet å gjøre. Likevel ante det meg at Dagsnytt Atten neppe ville la saken gå fra seg. Jeg hadde rett. Det ble et absurd punktum på en snurrig dag. Kudos til Marie Simonsen som oppsummerte omtrent som dette: ” Jeg tror alt sammen bare er sprøyt og at Anne Holt sitter og ler av at vi bruker masse tid på denne saken her.”

Nesten bulls eye!

OK, folkens. Beklager at jeg lurte noen av dere. Jeg trengte faktisk å teste ut min teori: Slik mediene er og oppfører seg i dag er det mulig å manipulere dem fullstendig og hinsides enhver rimelighet uten engang å gjøre seg skyldig i noe straffbart. Jeg valgte en helt uskyldig sak. Hva om jeg hadde villet skade noen?

Se, det er en helt annen historie. En god en, muligens.

Til slutt: Dette er postet under ”Kultur” (sic!) og er dødsens sant.

Æresord.

  • Kommentarer(39)//www.anneholt.org/#post9

Når noen ikke helt forstår konseptet...

kulturOpprettet av Anne Holt ma., mars 14, 2011 10:21:38

Man skal virkelig være uhyre forsiktig med å dømme noe menneske på grunnlag av hva de viser frem for offentligheten. For så vidt skal man være uhyre forsiktig med å dømme andre mennesker i det hele tatt, men særlig på grunnlag av deres offentlige jeg. Selv om grensene mellom det offentlige og det private viskes ut i fortvilende grad for hver dag som går, er det fortsatt forskjell på det som er et helt menneske og det som kommer frem i et TV-program, en avis eller for den slags skyld på en facebook-side (med mulig forbehold for det siste, facebook får jeg panikk av hver gang min bedre halvdel viser meg noe der, og min kunnskapsvegring mht akkurat det fenomenet er påtakelig).

Det kan således godt tenkes at Torgrim Eggen er en høflig mann. Det kan tenkes at han er både snill, generøs og vennlig. Det kan utmerket godt være slik at Torgrim Eggen er verdens hyggeligste gjest, en snill og omtenksom middagsvert og en leken fyr som ikke tar uhøytidelig konkurranse på samme måten som femåringer en omgang Ludo (for dem som ikke har spilt Ludo med femåringer - fortsett med det).

Alt dette kan godt være sant. Men det så sannelig ikke slik ut etter forrige ukes omgang med TV-Norges Firestjerners middag.

Firestjerners middag er et småartig konsept. Fire personer møtes hos hverandre etter tur, og skal lage en treretter med et kulturelt innslag attåt. Deltakerne skal så gi terningkast for maten, samt for kveldens stemning som helhet. For husets åtteåring har programmet blitt en höydare av en belønning som etter særlig prisverdig oppførsel inntas ferdig stelt, i pysjen, post-lekser-og-aftensmat og med svære øyne. Ungen er langt mer interessert i matlaging enn i kjendiser, og er spesielt glad i kokken Ole Martins korrigerende, små kommentarer til de mer eller mindre glade amatører.

Men altså: forrige uke. TV-Norge hadde maktet å toppe laget (ellers kan det for så vidt dukke opp deltakere jeg knapt har hørt om, men samma det!) . Anne B. Ragde, Unni Lindell og Per Christian Ellefsen hadde sagt ja til å være med i ett og samme program, hvilket gjør omgangen til den klart tyngste mht til kjendisfaktor hittil. Fjerdemann var forfatteren Torgrim Eggen.

Ragde, Lindell og Ellefsen gjorde som de fleste. De underbygget sitt offentlige jeg både i adferd, interaksjon og ved grytene. Lindell vimset rundt og koketterte med sine manglende ferdigheter på kjøkkenet, jukset og løy seg glatt bort fra at kikertpureen egentlig kom fra Fjordland, og oppførte seg ellers høflig mot alle. Ragde var raus og røykende, drikkende og blid. Ellefsen så for meg ut til å være en meget habil kokk, noe som for så vidt stemmer med hans CV, uten at han på noen måte gjorde et nummer av det. Han var beskjeden og dannet og kunne by på ukas flotteste kulturinnslag.

So far, so very good. Åtteåringen, som for en gangs skyld kjente en av deltakerne, fikk luksusen av å se hvert eneste program. Det skulle hun aldri fått lov til.

Torgrim Eggen i konkurransemodus bør barn definitivt skånes for. Det ble umiddelbart klart at han som eneste deltaker virkelig ville vinne. Vinne! Torgrim Eggen, som så vidt vites i hovedsak lever av matkultur - som skribent, som restaurantkritiker og dessuten som opplest og vedtatt gourmand og gourmet - så det åpenbart som sin hovedoppgave den uka å slå Unni Lindell, Anne B. Ragde og Per Christian Ellefsen i matlaging! Det er som om Maria Arredondo (for øvrig deltaker et par uker tidligere) skulle ha konkurrert med de ovennevnte i sang og satt livet inn på å gruse dem. Det er - i all beskjedenhet - som om jeg skulle stilt opp mot Unni Lindell i en konkurranse om hvem som er feitest og tatt det så alvorlig at jeg storåt hele uka.

Temmelig unødvendig, altså. Og hadde det nå bare vært slik at Eggen lagde maten sin, beviste sin suverenitet og gikk av med en velfortjent seier, ville alt vært greit. I stedet fikk vi se de mest surmagede kommentarer fra hans side, til maten, til vinen, til det meste, ledsaget av himlende øyne og megetsigende hånflir over de andres forsøk uti kokekunsten, selvsagt etterfulgt av elendige terningkast. Allerede i første program begynte husets åtteåring å rynke på nesen. Vi voksne med.

Det verste var likevel den rene uhøfligheten. Den gjennomførte uhøfligheten. Et par eksempler: Da Eggen ble spurt om hvordan han trodde Ellefsens hjem ville fortone seg, flirte han og lirte av seg: Tror nok ikke det er så mange nakne damer på veggene der, akkurat… I hjemmet Ellefsen deler med sin kvinne var det faktisk mange nakne damer på veggene, fin kunst etter det jeg kunne oppfatte, men poenget ligger selvsagt ikke der. Selv åtteåringen forsto nemlig poenget.

Og verre skulle det bli. Ikke bare én gang, men to ganger måtte Torgrim Eggen gjøre det fnisende, halvt hviskende klart at han fant det ellefsenske hjemmet småborgerlig og ”stuffy”. Stygt, rett og slett.

Både der jeg kommer fra og der jeg nå er regnes det som uhørt å kritisere et hjem der man er invitert som gjest. Selv når det inngår i en uhøytidelig konkurranse på TV. Særlig når det inngår i en uhøytidelig konkurranse på TV. Særlig da.

Men han vant, Torgrim Eggen. Konkurransen, altså.

Bare den.

  • Kommentarer(14)//www.anneholt.org/#post7

Fanfare! Årets verste bokanmeldelse allerede i februar!

kulturOpprettet av Anne Holt ti., februar 22, 2011 14:10:53

Det er sjelden jeg reagerer på bokanmeldelser. Som regel innbyr de til skuldertrekk, enten de er dårlig skrevet, godt skrevet, om de inneholder slakt, panegyrikk eller noe midt i mellom. Dagsavisanmeldelser er som regel uinteressante, som regel fordi de skrives under håpløse forutsetninger. Det er derfor svært mange år siden jeg engang gadd å diskutere anmeldere og anmeldelser i festlig lag.

Ingen regel uten unntak, dog, og denne

http://www.dagbladet.no/2011/02/22/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/15522627/

er det faktisk verdt å spandere tretti sekunder på.

Silje Stavrum Norevik er en av Dagbladets nye anmeldere. I denne anmeldelsen av Ketil Bjørnstads siste bok ”De udødelige” er hun rent ut sagt fascinerende dårlig. Et slapt handlingsreferat avløses av noen intetsigende litteraturvitenskapelige floskler lesset oppå hverandre for å få plass, før den lille snutten avsluttes med et par hjelpeløse forsøk på å fornærme forfatteren av den anmeldte bok.

Først slår artikkelforfatteren fast at Ketil Bjørnstad vet mindre om romanskriving enn en gjennomsnittlig tiendeklassing. Oi. Den svei nok skikkelig, gitt.

Dernest deler artikkelforfatteren sine tanker med oss: Hun finner det ”rart” at Bjørnstad ”omfavnes så klamt i Europa”, når han ikke ”makter å servere tankegods en tankeroman verdig”.

Jeg går ut fra at hun sikter til at Ketil Bjørnstad jevnt over mottar strålende kritikker i så vel tunge, etablerte tidsskrifter som i dagsaviser i store deler av Europa. Han er også prisbelønt i flere europeiske land. Dette synes Silje Stavrum Norevik er ”rart”. Det må hun selvsagt få lov til å synes, selv om en slik betraktning bare ville ha et minstemål av relevans dersom den ble nevnt i en omtale av en av de bøker Bjørnstad har mottatt europeisk ros for. Det gjelder ikke ”De udødelige”, den kom akkurat ut på originalspråket.

Ved en slik blanding av kortene blottlegger Silje Stavrum Norevik en anmelders største og mest alvorlige svakhet: Fordommer. Hun forteller oss bramfritt at hun ikke har likt Bjørnstads tidligere bøker, hun gjør det overtydelig at hun ikke liker denne heller, og det kan virke som om hun rett og slett ikke liker Ketil Bjørnstad og hele hans vesen. All denne mislikingen gjør at det baller seg helt sammen for den unge anmelder, og hun klarer ikke engang å luke ut ordet ”klamt” før hun sender anmeldelsen til desken.

”Klamt” i overført betydning er et ord for det ekle, det lett frastøtende.

Silje Stavrum Norevik mener altså at den europeiske omfavnelsen av mange av Bjørnstads tidligere romaner er ekkel eller lett frastøtende, eller kanskje begge deler.

For meg er det komplett ubegripelig at det skal kunne karakteriseres som ekkelt eller lett frastøtende å bli rost og priset av utenlandske kritikere, but hey, that’s me. Silje Stavrum Norevik har selvsagt rett til å tenke slik.

Da burde hun imidlertid ikke ha takket ja til å anmelde denne boken. Hun har tatt stilling til Ketil Bjørnstads forfatterskap allerede før hun åpnet ”De udødelige”, og makter ikke engang å skjule det.

Så mange nybegynnerfeil i en så kort tekst!

For å parafrasere anmelderens eget utsagn: Hovedproblemet med denne anmeldelsen er at den ikke er en anmeldelse. Den er en ... hva skal jeg si... småekkel og litt frastøtende blottleggelse av anmelderens eget følelsesliv.

Klam, var forresten ordet jeg lette etter.

  • Kommentarer(9)//www.anneholt.org/#post5
Neste »