abboblogg

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Kanskje kommer Kongen

politikkOpprettet av Anne Holt ti., mai 10, 2011 13:12:41

Jens Stoltenberg er antakelig motstander av monarkiet, sånn helt prinsipielt. Det er jeg også. Og mange med oss. Siden vi i Norge nå engang holder oss med et kongehus blir det likevel litt vrient å late som om det ikke eksisterer. Om ikke for meg, så i alle fall for statsministeren. Siden Kongen er firestjerners general og på papiret øverste leder for vårt forsvar, blir det i alle fall en anstrengende øvelse å late som om Kongen ikke finnes ved militære anledninger. Siden soldater av alle grader går med Kongens eget monogram på uniformen blir det enda vanskeligere å stelle i stand flott festivitas for militære personer uten at noen faller i tanker om at Kongen kanskje skulle vært der. Ettersom ti år gamle gutter som tragisk nok har mistet pappaen sin i krig etter all sannsynlighet opplever Kongen å være av noe høyere rang enn statsministeren, blir det etter hvert helt ubegripelig at noen ikke hvisket statsministeren i øret at han burde la Kongen kaste glans over den store begivenhet for de involverte nå sist søndag.

Riktig flokete blir det når vi får høre Grete Faremos begrunnelse av i dag: ” Dette er en arbeidsdeling av en tid tilbake, som ble gjort for å anerkjenne veteranene på en tydeligere måte. Gjennom hele 2010 og 2011 har vi jobbet med å løfte veteranenes profil. ”

Ja vel? Det er - selv for en republikaner - klin umulig å forstå at Kongens nærvær skulle kunne bidra til å svekke veteranenes profil.

Ikke er jeg veteran, og de jeg engang kjente er døde. Jeg er likevel ganske overbevist om at Grete Faremo og Jens Stoltenbergs ”løft av veteraners profil” burde gjøres der politikere faktisk har makt og innflytelse: Ta bedre imot soldatene når de kommer hjem fra strid. Gi dem flere rettigheter, flere ytelser, mer hjelp om de trenger det. Gi dem som fortjent, med andre ord.

Og la Kongen gjøre det han er god på.

  • Kommentarer(2)//www.anneholt.org/#post15

Om sinnslidelser, Kathrine Aspaas og datalagringsdirektivet, og bitte litt om Mor Nille

politikkOpprettet av Anne Holt sø., april 10, 2011 13:54:42

La det være sagt med én gang: Depresjoner skal man ha respekt for. At kronisk deprimerte kan ha vanskeligheter med både seg selv og omverdenen, er åpenbart. Noen har nytte av medikamenter mot sin lidelse. Og bra er det.

Hva Kathrine Aspaas’ sykdom og medisinering har med datalagringsdirektivet å gjøre, er imidlertid komplett ubegripelig. Særlig etter å ha lest Kathrine Aspaas’ artikkel om de nevnte tre saker i Aftenposten i dag. Se denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/aspaas/article4088770.ece

Etter tre gangers gjennomlesning kan jeg ikke skjønne annet enn at Aspaas’ argument kan oppsummeres omtrent slik: ”Mange mennesker lider under samfunnets tabuforestillinger. Det er bedre for alle å være åpen om sine tabubelagte lidelser eller tilstander. Åpenhet er skammens og selvforaktens aller verste fiende, og siden datalagringsdirektivet betyr mer åpenhet, er datalagringsdirektivet en fantastisk ting.”

Logikken minner om Erasmus Montanus' bevisførsel omkring Mor Nilles tilhørighet til mineralriket. Artikkelen er skrevet i en patosfylt prosa som er sjelden vare i Norge, og når ganske tidlig et av mange høydepunkt i så måte når hun kobler en mulig implementering av datalagringsdirektivet med flottenfeieriet : ”(Vi skal) bli frie mennesker!”

Nesten hver eneste setning i artikkelen gir grunnlag for en hel harang med motargumenter. Siden jeg stiller meg ganske hoderystende til at Aftenposten faktisk valgte å sette denne artikkelen på trykk, skal jeg nøye meg med det helt opplagte:

Datalagringsdirektivet handler ikke om åpenhet. Ikke i det hele tatt. Datalagringsdirektivet handler om en forflytning av eiendomsrett. Staten tar noe fra Aspaas og meg og alle andre som vi til nå har eid selv. Ved en senere implementering av det nå vedtatte direktivet vil jeg ha mistet min selvsagte (og allerede nå av andre lands domstoler erkjente) eiendomsrett til mitt eget privatliv. Dette er et prinsipielt spørsmål av så gigantisk karakter at jeg tillater meg å smile av Aspaas oppgitte kilde for sin nyvunne frelse når det gjelder direktivets legende og helende virkning på det meste: En liten faktaboks i Aftenposten (sic!).

At Kathrine Aspaas - i likhet med forbausende mange kvinner nå for tiden - føler behov for å bekjenne om sin sykdom i avisen, får være hennes sak. Noen mener slikt kan hjelpe andre i samme situasjon. Ikke vet jeg. Men at det gis spalteplass over to sider i en avis som Aftenposten til en hallelujah-hylling av datalagringsdirektivet som universalvåpen mot alt som er vondt og vanskelig her i verden, fra mafia og terror til uberettiget skyld- og skamfølelse, er faktisk svært forbausende. Det har jeg ikke engang hørt de varmeste tilhengerne av direktivet gjøre.

Datalagringsdirektivet handler verken om å gjøre homofile modigere , utviklingshemmede lykkeligere eller deprimerte gladere og med fornyet evne til å lukte våren. Beklageligvis, for så vidt. Hadde EU, en organisasjon jeg for øvrig mener Norge burde vært medlem av for lengst, hostet opp et slikt direktiv, ville jeg klappet i hendene nesten like begeistret som det Kathrine Aspaas allerede gjør.

Nå virker applausen bare fryktelig, fryktelig rar...

  • Kommentarer(19)//www.anneholt.org/#post13

Briljant fra Michael Tetzschner i dag

politikkOpprettet av Anne Holt ma., april 04, 2011 13:24:12
Les denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4081699.ece


At han har rett i sak er nå en ting. At han velger å stå imot partipisken og argumenterer så godt for det, er strålende.

  • Kommentarer(1)//www.anneholt.org/#post12

Et bedritent vaktskifte i FrP...

politikkOpprettet av Anne Holt fr., april 01, 2011 10:03:17

Dette liker jeg ikke.

Siv Jensen og Geir Mo var så godt i gang. Det var liksom bare å lene seg tilbake og følge med. Saken gjorde seg selv, liksom, der de to erfarne ringrevene snublet i egne og hverandres bein mot undergangen. Hver dag opprant med nye halvsannheter og motvillige innrømmelser. Til overmål kom det inn enda et par saker som underbygget inntrykket av FrP/FPu som alvorlige trusler mot uskyldige unggutter, kvinner og barn. For å toppe inntrykket av elendig krisehåndtering i en tilsynelatende sexfiksert organisasjon valgte de to ovennevnte å dra i eksil da alt så som mørkest ut, den ene etter sigende på en slags guttetur, den andre til Rivieraen, skal man tro VG. Det skal man ikke alltid, men likevel. De to kapteinene rømte skuta, og skandalen var fullkommen.

Trodde jeg. Opp dukker denne Per Arne Olsen. Rolig. Ydmyk. Sikkert blikk. Tar ansvar. Tar kritikk uten at det virker påtatt, innstudert og rutinemessig. Kommer seg ikke bare helskinnet gjennom det ene intervjuet etter det andre, men får meg til å sitte igjen med en slags sympati. Nei, forresten. Men ikke fullt så skadefro, i hvert fall.

FrP overlever dette også. Om fem måneder er det atter valg, og hele denne affæren er glemt.

Dessverre.

  • Kommentarer(9)//www.anneholt.org/#post11

Om søskenbarnekteskap

politikkOpprettet av Anne Holt ti., februar 08, 2011 10:41:08

I morgen legger Arbeiderpartiets integreringsutvalg frem sitt forslag til ny integreringspolitikk. Lekkasjene fra utvalgets konklusjoner har vært mange og interessante. Det blir stadig mer åpenbart at den påfallende tøffe tonen statsministeren valgte å legge seg til under Maria Amelie-saken var et frampeik mot hardere tider for fremmede i Norge.

Noen av forslagene som er lekket ut virker interessante. Noen virker bare plumpe. I alle fall ett av dem er direkte rasistisk.

FrP har lenge frontet kravet om forbud mot søskenbarnekteskap. Når partiets representanter i disse dager åpner ethvert intervju med å ønske Arbeiderpartiet ”velkommen etter”, er det med god grunn. De siste årene har AP ikke bare tutlet i FrPs fotspor når det gjelder innvandringspolitikk, de har plukket opp dritten etter dem og gjort den til sin egen.

Søskenbarnekteskap virker fremmed på meg, selv om jeg faktisk kjenner etniske nordmenn som har inngått slike. Det er helt åpenbart tungtveiende grunner for ikke å skape barn med nær beslektede. Faren for funksjonshemminger, til dels av alvorlig karakter, øker radikalt.

Akkurat som i en del andre ekteskap. Ektepar der den ene ektefellen har Huntingtons syndrom, løper en kjemperisiko for at barna også skal få det. Bærer moren på genet for hemofili, blødersykdom, vil hennes avkom så vidt jeg har forstått det ha mange ganger så stor risiko for å bli bløder som et barn av søskenbarn vil ha for å bli født med defekter. Listen over sterkt arvelige og til dels svært alvorlige sykdommer er lang. Med økt kunnskap og økte muligheter til genetisk kartlegging vil svært mange i årene som kommer måtte innse at de ved reproduksjon risikerer å skape et barn med medfødte lidelser. Mange av disse menneskene vil velge ikke å få barn. Noen vil velge å få barn på tross av den lidelse de vil kunne påføre dem, ofte ut fra tanken om at livet er en gave uansett og at i livet finnes det verken angrefrist, bytterett eller garantier. I festtaler hylles dette standpunktet gjerne. Det motsatte utgangspunkt, ikke minst representert ved homofile menn som gjennom å skape barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor faktisk får muligheten til å foreta en slags screening av de gener deres fremtidige barn skal være utstyrt med, blir jevnt over utsatt for avskykommentarer i det offentlige rom. Man skal ta den ungen man får, er credoet.

Personlig vet jeg hvilket valg jeg hadde tatt dersom jeg var i en situasjon som det jeg har beskrevet. Det er godt mulig at mitt syn er farget av at jeg har opplevd lykken ved å adoptere. At jeg personlig ville valgt noe annet betyr likevel selvsagt ikke at jeg på noen måte kan fordømme dem som velger å få barn til tross for den risiko de løper. Alle har vi våre forskjellige liv, vår forskjellige overbevisning, divergerende erfaringer og behov. Valget om å reprodusere eller ikke er et av de mest personlige, og definitivt ett av de viktigste, valg vi som menneske kan treffe. Historien har vist oss hvor hakkende galt det går hvis vi gjør det til et statlig anliggende.

At et forbud mot søskenbarnekteskap også vil ha begrenset, om noen, effekt, at det ville være rimelig enkelt å gå rundt, at det ville føre til løgn og bedrag i forholde lege-pasient etc.etc., lar jeg ligge her. Dette er det nok av ekspertise som opplyser oss om i disse dager.

Mer og mer tyder på at enkelte familier er langt mer disponert for å få kreft enn andre. Jeg tror verken AP eller FrP i sine villeste fantasier ville forby dem å få barn. Når man nå forsøker å begrunne et forbud mot søskenbarnekteskap med de mulige medisinske skadevirkningene for avkommet, blir dette derfor ren, skjær innvandringspolitikk. Forbudet vil ha som eneste formål å dempe eller hindre den innvandringen som skjer ved at norske statsborgere henter hjem sine kusiner og fettere fra Somalia, Pakistan og noen få andre land med det felles kjennetegn at de fleste er muslimer og i varierende grad mørkere enn oss.

Rasisme, heter det. Selv i 2011, når ordet ikke lenger er lov å bruke.

  • Kommentarer(3)//www.anneholt.org/#post4